Forskere fant ut at forskjellige deler av HGH-molekylet har forskjellige effekter.
Av alle 191 aminosyrer ble det bestemt at bare de siste 15 aminosyrene er de som formidler de fettforbrennende egenskapene til hormonet. Fragmentet ble opprinnelig kalt HGH 177-191 eller AOD 9401.
Forskere modifiserte peptidet ved å tilsette tyrosin for å stabilisere molekylet som førte til produksjonen av et 16-aminosyrefragment kalt AOD 9604. Dette gjorde HGH-fragmentet 176-191 mer stabilt og oralt aktivt, i motsetning til de fleste andre peptider.
AOD 9604 er hovedsakelig studert i dyreforsøk med mus og kaniner. Et av de mest fremtredende eksperimentene involverte store orale doser av peptidet hos overvektige Zucker-rotter. Dette førte til en 50 % kroppsvektreduksjon på bare 19 dager.
Likevel mangler fragmentet noen andre av HGHs effekter, inkludert økende IGF-1, insulinresistens eller celleproliferasjon. Dermed mangler forbindelsen de muskelbevarende og anabole effektene av veksthormon.
Dessverre er kliniske studier med mennesker ekstremt knappe, og siden medisinen ble seponert, er de originale rapportene stort sett utilgjengelige.
Ifølge forskere som har hatt tilgang til noen av dataene, rapporterte den første randomiserte kliniske studien med AOD 9604 opptil 2,6 kg vekttap hos overvektige individer. Deltakerne tok peptidet daglig i 12 uker i form av orale kapsler. Interessant nok var lavere doser mer effektive.
Dermed kan HGH-fragmentet 176-191 være i stand til å forbrenne fett relativt raskt og gi et lite vekttap innen 3 måneder.
Likevel rapporterer forskerne også at en større studie på 536 forsøkspersoner ikke klarte å finne noe signifikant vekttap etter 24 ukers daglig bruk av AOD 9604, noe som førte til seponering av produktet.
